Så var man tilbake til skrivingen, da. Midlertidig i hvert fall. Denne bloggen er jo ment for meg selv, og akkurat nå trenger jeg å skrive litt. Denne gangen handler det ikke om verken mat eller matematikk, fordi begge deler er lagt på hyllen for større ting. Alt blir liksom så smått når man mister en av sine nærmeste. Man minnes på hvor urettferdig denne verden er, og hvor skjørt livet er. Man må nyte øyeblikkene man har sammen, fordi en dag er de borte.
Det er ingen som kan reversere, endre eller fikse dette. Det er ingen som kan klandres og det var ingen som kunne se det komme. Det er som det er, og man sitter igjen med et forferdelig vondt hull i hjertet, men også med en haug verdifulle minner. Jeg kommer aldri til å glemme, og det vet jeg at ingen andre gjør heller. Fordi det var ingen som kunne få meg til å le på samme måte, og ingen som kunne dra meg opp fra de dypeste, vondeste stundene like lett. Det var ingen som gav meg den samme trygghetsfølelsen, og det var ingen jeg stolte mer på.
Vi har mistet et forbilde og en hverdagshelt, vi har mistet et fantastisk menneske som er så mye mer enn det ord kan beskrive, og som ingen noensinne vil kunne erstatte. Det finnes ingen ord for en sånn situasjon, men det sies at tiden leger alle sår. Det høres usannsynlig ut akkurat nå, men la oss håpe at det er noe i det.
Hvil i fred.
matogmatikk.wordpress.com 