Har du noen gang tenkt over paradokset i at man går 5 dager av uken og gleder seg til de 2 siste? Har du tenkt over hvor urettferdig det føles at man går mesteparten av tiden og gleder seg til disse helt få dagene? Dette har i hvert fall jeg tenkt over, og gjerne spesielt i det siste. I det siste har det nemlig blitt motsatt for meg. Ikke at jeg gruer meg til helgen, men for min del har alle ukedagene blitt de beste dagene. Grunnen til dette er, merkelig nok, at jeg har blitt mer strukturert og begynt å bruke en betraktelig større del av dagen min på skolearbeid.
Tingen er at jeg faktisk lever drømmen, i hvert fall min drøm. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har drømt om å bare få gjøre matematikk hver eneste dag, og nå er jeg her. Da blir det for dumt hvis jeg skal fortsette å synes at skolearbeid er kjipt. For min del bestemte jeg meg bare for å gjøre ukens obligatoriske øvinger i løpet av formiddagen, i stedet for å sitte på kvelden før innleveringsfristen. Plutselig ble skolearbeidet den gleden jeg hadde sett for meg at det skulle være da jeg for flere år siden satt og drømte om dette livet med matematikken. Jeg har det så bra.
Nok om det, dette skulle egentlig være et lite oppsummeringsinnlegg for februar 2016. Så her kommer det.
Det første som er verdt å fortelle om må være at jeg var på teater og så Trøndelag Teaters oppsetning av Doppler, basert på boken av Erlend Loe. Dette er en bok jeg har en særlig forkjærlighet til, og teateroppsetningen skuffet ikke. Det var rett og slett helt nydelig og uflinkt, akkurat som Andreas Doppler selv ville ønsket det. Vi fikk til og med lov til å ta bilder, bare fordi det skulle være uflinkt. Så under følger også et temmelig uflinkt bilde fra en uflink teateroppsetning. Jeg innser at det ikke har noen hensikt å skrive så fryktelig mye mer om dette, men dette gjorde også at jeg endelig fikk fingen ut og leste oppfølgeren, Volvo Lastvagnar, i den påfølgende uken. Helt ærlig hat jeg ikke lyst til å si så mye om den, jeg ble egentlig litt trist av hele boken.
Noe annet gøy var at jeg første helgen i februar fikk dratt hjem i forbindelse med min tidligere jobb i Kongeparken, og da fikk møtt store deler av det fantastiske teamet der igjen! Da ble jeg også minnet om denne boken, som jeg også har skrevet om i tidligere innlegg, og som vi brukte i ledertreningen. Den tok jeg altså med meg tilbake til Trondheim for å lese på nytt, og dette tror jeg kanskje var den beste beslutningen min i februar. Jeg er nå halvveis i boken, og jeg merker at det å implementere det jeg leser i dagliglivet mitt virkelig snur rundt på ting til det bedre.
Da jeg var hjemme fikk jeg også sett Tore Renberg på releasekonsert for “Ingen nåde”, han leverte en fin konsert med humor, god stemning og herlig musikk. I tillegg til hans egen musikk, som virkelig fanger meg, må jeg nevne at det var morsomt å høre hans Stavangerske versjon av “Tenke sjæl”, altså “Tenka sjøl”. Super helg hjemme i Rogaland altså, men det blir lenge til neste gang.
Vi har også jobbet mye med linjeforeningens radioteater (Radiumteateret), hvor jeg er med både i skrivegruppa og som skuespiller, og nå siste helgen i februar hadde vi innspilling av dette. Premieredatoen vår er satt til 11. mars, og jeg gleder meg sånn til å endelig ha det ferdige produktet av alt arbeidet vi har lagt ned i det. Det blir en herlig påskekrim med mye dramatikk og humor, og jeg tror virkelig at den blir bra!
Ellers har det kanskje ikke skjedd så fryktelig mye spesielt, men nå er jeg på et punkt der både de helt ordinære ukedagene og de ordinære helgene faktisk er grunn nok i seg selv til å elske livet. Det er deilig å ikke være avhengig av at det skjer en hel haug av ekstraordinære ting hele tiden, fordi dagliglivet er drømmen i seg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake i tid til Cecilie på ungdomsskolen og Cecilie på videregående, men også Cecilie på folkehøgskolen og Cecilie med jobb i Kongeparken, og fortelle henne hvor bra livet hennes blir.
Selvsagt har jeg også lagd, og spist masse god mat. Jeg har vært sløv med å ta bilder, så dere får bare ta meg på ordet. Noen få bilder har jeg, da. Så det får være godt nok for denne gang. Det å lage mat er også en av de tingene som gjør hverdagene mine så fine, og virkelig noe av det jeg liker aller aller best ved å ha flyttet hjemmefra. Og om du ser på matbildene: Ja, jeg er sinnsykt glad i potetmos.
I går lagde jeg for øvrig Chili sin carne, som ble veldig veldig VELDIG digg. Minst like digg som Chili con carne. Mitt favoritt-tilbehør til denne retten er Salinas-kjeks og rømme, det anbefales virkelig. Heldigvis lagde jeg enorme mengder og har nå rester i både kjøleskapet og fryseren.
Til frokost i dag spiste jeg chiapudding. Det har jeg aldri smakt før, og må innrømme at det nok ikke er noen ny favoritt. De første skjeene var ganske gode, men konsistensen er nok ikke helt min greie. Smaken var veldig god, da.
Konklusjon: Februar var en superduperfantastisk måned, mars starter bra og skal bli enda bedre. Vi har forresten ball med linjeforeninga på fredag. Hjelp!
Woop.
matogmatikk.wordpress.com 